Tenk nå har det gått over åtte måneder siden det utenkelige skjedde. Noen ganger føles det som det var i går. Sorgen og redselen er total. Andre ganger er jeg den jenta som fantes før 22.juli. Ja for det fantes en Stine før 22.juli, og hun kommer mer og mer tilbake:-) De ti ukene som ligger framfor meg nå skal inneholde mer enn gjerningsmannen og rettsskaken! Den skal inneholde eksamenstid, hygge med gode venner og familie, politiske møter og alt annet livet har å by på:-) Samtidig vil jeg ha løyet hvis jeg hadde sagt at rettssaken ikke kommer til å påvirke meg. Hadde nok heller ikke ønsket at den ikke skulle påvirke meg. Jeg kommer til å tidvis befinne meg i Oslo tinghus.
Etter å ha gått i meg selv har jeg funnet ut at det er det riktige for meg.
Jeg trenger å få med meg deler av den for å se det med mine egne øyne. Se at gjerningsmannen bli dømt. Se at gjerningsmannen blir ført bort, og jeg kan gå ut av tinghuset med forhåpentligvis en følelse av håp og mot. For meg er det en del av det å komme meg videre. Skritt etter skritt skal jeg kommme meg videre. Jeg kommer aldri til å glemme. 22.juli 22. juli kommer alltid til å være en del av meg. Samtidig er det viktig å gjøre det som føles riktig for en selv for å best mulig komme seg videre. Skritt for skritt. Det hadde nok de vi mistet den dagen bedt oss om å gjøre. Vi har fått livet på nytt i gave. Gaven er til for å nytes!
God helg <3
