søndag 24. juli 2011

Da himmelen gråt for oss

Alle utøyadeltagerne hadde nettopp vært samlet i storsalen for å få informasjon om det som var skjedd i Oslo tidligere, og for å få bedskjed om at resten av programmet for dagen var avlyst. Deretter samlet Oslo og Akershus seg for litt mer informasjon og samvær i spisesalen. Etter en liten stund hørte jeg det jeg trodde var kinaputt. For en dårlig spøk tenkte jeg, men det var noen som ropte "dukk", og vi alle la oss på gulvet under bord og stoler. Plutselig ropte en "løp", og dermed brøt det ut panikk. Noen hoppa ut av vinduet og noen kom seg ut døra. Jeg kom meg ut døra med mobilen i hånda og skoløs. Jeg skjønte fortsatt ikke helt hva dette var. Jeg løp nedover i skogen, og da kom det en og sa til meg at han hadde sett noen blitt skutt og at vi måtte ringe politiet. Vi løp for livet. Vi kom oss nedover i skogen og fant et gjemmested. Vi var en liten gruppe som satt der sammen. Mens jeg satt der sendte jeg melding til pappa kl 17.45 "Ta det rolig, men det er en mann som har avfyrt skudd på utøya. Politiet er på vei, og jeg har søkt dekning" "Ps. veldig glad i dere". Vi satt der, og satt der, det kom skudd etter skudd. Jeg satte mobilen på lydløs. Jeg fikk meldinger fra venner og noen ringte, men jeg turte ikke ta telefonen og meldingene turte jeg ikke svare på før det hele var over..., men det var en trøst å lese meldingene fra venner som bryr seg om deg:-) Etter en stund kom skuddene så nærme at vi bestemte oss for å løpe i motsatt retning. Da løp vi på en sti som førte oss innover i øya. Det lå døde eller hard skadde rundt omkring, det var et kjærestepar som viste sin kjærlighet til hverandre mens de løp. Jeg hang fast genseren min i en busk og vrengte den av meg, men en som løp bak meg tok den av buska og hev den fram til meg igjen. Etter å ha løpt litt bestemte jeg og noen andre for å gå ned en skråning for å søke dekning. Da ringte fetteren min, helt instinktivt tok jeg telefonen, og pratet noen ord med han. Dette var helt nede ved vannet og noen valgte å legge på svøm, mens jeg og fire andre gjemte oss under en liten klippe. En av de som satt siden av meg var en liten gutt, men frykt i øynene, men han gråt ikke. Han var sterk. Den første båten som kom plukket opp ei venninne som hadde lagt på svøm, og ga redningsvest til de andre. Vi satt der og satt der. Vi hørte han gikk på stien over oss. Det kommer båter forbi som vi prøver å få kontakt med, noe som i etterkant kanskje var litt naivt, men heldigvis var ingen av de gjerningsmannen. Jeg sendte mld til søsteren min om nyhetene sa noen om han var tatt. Da var klokka ti over sju, og nyhetene sa at han var tatt, men vi turte ikke tro helt på det. Til slutt kom en båt helt inntill der hvor vi var, og det var da vi fikk vite det. Han var tatt! Vi hadde klart det! Vi hadde overlevd vårt livs største mareritt! Vi ble deretter fraktet i båten til land, der lå det likposer, det var personer i sjokk, helsepersonell, politi og frivillige. Jeg møtte en kamerat som hjalp meg opp til veien og jeg fikk et pledd av helsepersonell. Jeg var i sjokk. Vi ble etter noen minutter guidet inn på en ambulansebuss, og fraktet til Sundvollen. I ambulansebussen ringte jeg mamma. Har aldri vært så glad for å ta en telefonsamtale som det jeg var da... På Sundvollen ble det mye klemming og glede over alle kjente man traff:-) En av de frivillige som var der kom bort for å prate med meg, og ga meg litt vann. Jeg var så tørst og oppspilt at jeg var svimmel. Deretter registrerte jeg meg, og gikk for å se hvem andre kjente som var der, og for å sitte sammen med kjente. Vi hadde overlevd vår livs største mareritt, men hva med alle som ikke var der... Noen kom senere på kvelden, men flere fra akershusdeligasjonen har enda ikke kommet...
Utpå natta kom pappa å hentet meg på Sundvollen, og vi kjørte til hytta vår som ligger litt utenfor Fagernes. På veien hørte jeg pressekonferansen hvor det var en politimann som sa det var minst 80 drepte, jeg gråt og gråt... På hytta var søstra mi og mamma. Herregud hvor godt det var å kunne gi de en klem:-)

Jeg vil takke alle de jeg gjemte meg med, de som jeg hold i hånda, de som ga meg et beroligende blikk eller som gå noen trøstende ord:-) Det vil jeg aldri glemme!

Jeg var en av de heldige, jeg kom aldri face to face med han, og jeg så ikke venner bli skutt. Det er jeg evig takknemlig for. Mine tanker går til de pårørende til savnede og omkomne og til de som sitter igjen med enda større traumer enn det jeg gjør. Sammen skal vi komme oss igjennom dette.

Hvil i fred kamerater <3 Alltid i våre hjerter <3

3 kommentarer:

  1. Kjære Stine. Det gjør så ufattelig vondt å lese om dette.

    Jeg tenker på deg.

    SvarSlett
  2. Hei Stine! Utrolig skremmende det som har skjedd. Jeg var på jobben da bomben sprang og sjefen min måtte dra siden kjæresten hennes var like ved den. ihvertfall da jeg fikk høre om skudd greiene på øya tenkte jeg på deg og Karoline B. , jeg kjenner deg ikke no særlig, men jeg gråt og bad for dere! Godt du klarte deg det var en lettelse å høre det! Jeg tenker på deg og du må ha god bedring! Vi sees!

    -John Peter

    SvarSlett
  3. Hei Stine Elise! Jeg har tenkt masse på deg og din familie disse dagene. Jeg er ubeskrivelig glad for at det er bra med deg, selv om du må leve med minnet om den grusomme opplevelsen resten av livet.Jeg hilser fra hele familien min. Hilsen Anne Jorunn.

    SvarSlett